Boden fra H......!

Musehiet i Maridalsveien er utstyrt med en ganske romslig sportsbod i kjelleretasjen, noe som i utgangspunktet var svært kjærkomment for oss da vi flyttet inn.
Man har alltid en del ting som ikke nødvendigvis trenger å ta hedersplassen i stua, if you catch my drift.

Da jeg krysset vårt langstrakte land for å residere i hovedstaden, sendte jeg en del ting med Nor-Cargo - deriblant flere esker med ringpermer. Disse ringpermene representerte årevis med tårer og tenners gnissel. De inneholdt alt av papirer og notater som jeg har samlet opp på jusstudiet - og da snakker vi om 8-10 permer, mye HÅNDSKREVNE notater...
Hva skjedde så når jeg plasserte permene trygt bak lås og slå nede i boden vår?

Jo. Tre dager etter at pappeskene omhyggelig ble plassert der nede springer et vannrør lekk. Et rør med VARMT vann. Innholdet i permene mine ser nå ut som en blanding av modernistisk akvarellmaling og pappmasjé. - Og nei, jeg har faktisk ikke klart å hive de.
Jeg gråt bitre tårer den kvelden, og har fortsatt litt problemer med å snakke om hendelsen flere måneder senere.

Så kommmer vi til jula.
Samme dag som vi har flybillett nordover for julefeiring, går vi ned i boden for å hente koffertene. Utenfor boden ser vi hengelåsen til boden på gulvet ved siden av en stor skrutrekker.... Eskene i boden er revet opp, og innholdet enten stjålet eller spredt utover gulvet. Ypperlig.

Nå skulle man kanskje tro at bodhistorien er over, men nei! I går så jeg plutselig en lapp fra styret hvor de informerer om at de "igjen er plaget av tyverier i bodene". Hm, tenker jeg - vi har ihvertfalll forlengst sluttet å ha våre kjæreste eiendeler der nede. Så leser jeg videre; "det ser ut til at noen har bodd i kjelleren en periode.". Huff, da - ubehagelig, tenker jeg - og leser litt til;

"Det ser beklageligvis ut til at en av bodene har vært brukt som toalett."

TOALETT!, tenker jeg. Samtidig slår vissheten ned i meg som et lyn; boden har tatt hevn. Når jeg tidligere i vinter i et innfall av svart ironi utbrøt at "nå kan det ikke bli verre", hørte den meg.

Jeg orket nesten ikke gå ned for å sjekke , men nysjerrigheten tok faktisk overhånd tilslutt.
Bortsett fra litt dopapir i midtgangen, så jeg - utrolig nok - ingen spor av hverken innbrudd, beboere eller toalettbruk, og nå er jeg mer skeptisk enn noen gang.
Dette var bare et skremmeskudd. Nå slår den til når vi minst venter det....

Yrkesskade

Strengt tatt har jeg vel egentlig ikke noe "yrke" ennå, men snart 5,5 års studier må jo telle for et eller annet.

Har du noen gang lurt på om et fjellområde kan være betalingsdyktig?

Nei, tenkte meg det. Det er vel nettopp sånne ting du trenger 5,5 år med juridisk indoktrinering for å fundere på!

Følgende tekst stod på Fremover (lokalavis med kontor bl.a. i Bardu) sine nettsider idag;
"MULIG TERRENG: Solvent og solrikt med flott utsikt. Fjellområdet rundt og bak Steilia ved Setermoen bør friste hyttebyggere."

"Hæ, Solvent?!" tenkte jeg...

Ville vel kanskje selv ha skrevet sol-vendt el. noe helt annet, men det synes jeg nesten ikke er unnskyldning nok.

Bursdag

Jo eldre man blir, jo mindre blir forventningene til begivenheter som julaften og bursdagsfeiring. Jeg ligger ikke lenger våken natten før med sommerfugler i magen - og dagene i desember synes jeg faktisk bare raser avgårde, og minner meg om alle gavene jeg ikke har fått kjøpt.

Nå spørs det imidlertid om dette må revurderes. Forrige onsdag, den 22.2, hadde jeg 25-årsdag, og det ble en fantastisk dag! Min kjære overrasket meg med nydelig middag på den indiske restauranten Agra på Aker Brygge, med påfølgende drink i baren på Latter, og billetter til "Tatt av vinen" med Anne-Kat. Hærland (en forestilling som jeg har snakket om at jeg har lyst til å gå på i månedsvis, og som har vært utsolgt like lenge!). Etter en super kveld fikk jeg pakke opp gaver - en ipod nano og gavekort på solbriller fra Krogh Optikk! Eirik er superflink på gaveinnkjøp, og jeg ble veldig, veldig glad.

I tillegg til alt dette fikk jeg flere fine presanger hos slekt og venner, og ikke minst en rekke koselige gratulasjoner på tekstmelding og pr. telefon - og det setter jeg utrolig stor pris på!

Tusen takk for en super dag

Snart nordboere igjen!

Det slo meg plutselig at flytting tilbake til ishavsbyen selvfølgelig krever en egen blog entry

I slutten av mars forlater vi musehiet i maridalsveien, og trekker nordover mot Tromsø etter et relativt kort opphold i hovedstaden. Gleder oss veldig begge to, og ser frem til å komme litt nærmere familie, venner og kjente. I helga var jeg en tur nordpå, og fikk en forsmak på tilværelsen - koste meg storveies i snikkarboden hos Ida, og hos mamma og mini ute på Ibestad
Fikk virkelig "glansbildet" av tromsølivet med blårock-burger og utstrakt kaffe-og-vaffel-spising i godt selskap

Juhu, can hardly wait!

Ode til pus

Jeg har en helt spesiell plass i hjertet reservert for egenrådige, pelskledde og malende skapninger...

Kattebasillen fikk godt fotfeste når vi fikk katt hjemme midt på åttitallet, og siden har det tasset rundt minimum et sett med kattepoter til enhver tid hjemme hos mamma.
Mini fylte 12 år i begynnelsen av desember, og er et fullverdig familiemedlem - vi snakker i telefonen fra tid til annen, utveksler julegaver og deler godbiter 12 år med kattemat, tørket småsild og en og annen skogmus har imildertid gjort sitt med ånden, så godbitene deles broderlig på hvert sitt fat - ingen uhygieniske hundeeiertendenser her i gården.

Nå har jeg tatt kattefascinasjonen ett hakk lenger, og resultatet vises øverst på hjemmesiden. For de som vil sprite opp hverdagen med litt pelskledd "cuteness" vil jeg også på det varmeste anbefale www.cuteoverload.com.

Empati i snippveska

En hendelse her om dagen fikk meg til å tenke på empati, og hva det egentlig innebærer å ha evnen til å føle empati overfor en annen person.

Sett at du sitter og snakker med en venn/venninne over en kopp kaffe, og vedkommende forteller deg om hvordan hun sliter rævva av seg på jobben og mest av alt ønsker å be sjefen pakke snippveska og dra til helvete. Som svar nikker du forståelsesfult og sier; "åh, jeg vet akkurat hvordan du har det!"

Har du da utvist empati?

Empati er definert som "evnen til å kjenne medfølelse og ha innlevelse i forhold til andre rundt seg. Ingen betviler at du ved å si "åh, jeg vet akkurat hvordan du har det!" faktisk har som intensjon å få personen du snakker med til å føle seg bedre, og ved å sammenligne hendelsen med noe du selv har opplevd forsøker du aktivt å forestille deg hvordan det hele oppleves. Jeg tror faktisk jeg selv ofte gjør nettopp dette, og en slik gjensidig utveksling av liknende opplevelser, gjerne med entusiastiske armbevegelser etter et par glass vin, er også alltid tilstedeværende når flere venninner samles på samme sted. Fenomenet blir noen ganger omtalt som "kakling" av det motsatte kjønn, men slik begrepsbruk vil jeg imidlertid ha meg frabedt. "Gjensidig utveksling av liknende opplevelser" funker helt ypperlig.

Det som plutselig slo meg når det gjelder empati, er at empati nettopp er det motsatte av å være overbevist om at du forstår hva din venninne tenker og hvordan hun har det. Selv om du kjenner henne - vet hvordan hun ser ut i måneskinn osv. , og selv om du har opplevd en akkurat tilsvarende situasjon selv, så kan du jo aldri vite helt hvordan den oppleves for henne.
For å slå sammen Einstein og Sokrates i samme setning; alt er relativt, og den er visest som vet at han ikke vet.

Det er mulig dette var helt åpenbart fra før for andre enn meg, og i såfall refererer jeg som vanlig til liten-bjørn-liten-forstand- standarden som gjelder for denne bloggen, samt selv-terapeutisk formålsparagraf.

Godt nyttår!

I år feiret jeg jul og nyttår sammen med familien til Eirik i Bardu og hadde det kjempekoselig. Det var utrolig morsomt å få se Thea igjen, og hun sjarmerte både onkel og tante i senk... Bilder fra jule- og nyttårsfeiringen har jeg nettopp lagt ut på galleriet, og her er det er vel ingen tvil om hvem vi har tatt flest bilder av! ( Og enda ligger det maaaange flere bilder inne på pc'en hjemme!)

Håper alle kjente og kjære har hatt det fint i juleferien, og at vi sees snart i året som kommer!

The 12 pains of Christmas

Litt inspirert av sangen med samme navn har jeg laget en liste over mine 12 pains of Christmas;

1. Finne ut hvem jeg skal kjøpe gave til, og prøve å antyde størrelsen på gaven de evt. kommer til å gi meg, for dermed å legge meg på noe samme nivå. Høres kynisk ut, men som student er en julegave fra eller til ikke til å spøke med!

2. Føle komplett mangel på julestemning - og dermed innse at man begynner å bli voksen...skrekk og gru.

3. Jul betyr at deadline for masteroppgave er mye nærmere enn i høst. Huff, orker ikke en gang å utdype dette temaet.

4. Oppdage hvor utrolig mye penger som går til julepapir og porto for julegaver! - Marianne McDuck.

5. Må alt være dekorert med nisser selv om det er jul? Hva skal man resten av året med sokker, truser, skjerf etc. med nisser på?

6. Jul er høysesong for telefoner fra humanitære organisasjoner. Selv om jeg av prinsipp ikke gir penger over telefon, så stikker det litt ekstra å ikke gi sitt bidrag når man sitter på et fjell av gavepapir og poser med alskens greier....for ikke å snakke om marsipan og julebrus osv.

7. I år var julebordet en litt spennende opplevelse - det var blant annet lokalisert i den ærverdige teatersalen på Hotell Continental. Vanligvis er det imidlertid kilde nr. til gremmelse, og det er også komplett umulig å finne et vettig antrekk for kvelden.

8. Hvorfor i all verden må alle de beste tv-seriene ta "pause" i jula?? Helt håpløst.

9. Grevinnen og hovmesteren.

10. Vet ikke helt om jeg skal forbanne NRK eller den manglende tilstedeværelsen av kabel-tv i stor deler av Nord Norge - men, her er poenget: Hele min barndom gikk verdens koseligste Disney-program på NRK på formiddagen julaften, nemlig "Timmy Gresshoppes jul". Snipp og snapp i juletreet, bambi på isen - need I say more. På et eller annet tidspunkt mistet NRK rettighetene til programmet, og det går nå istedet på TV3...som vi ikke har. Grrrr.

11. Man kan forbanne seg på at det inntrer kollektiv magesjau el.l. blant flygelederne på Røyken når man skal karre seg nordover gjennom tykk tåke på Gardermoen et par dager før julaften.

12. Det er ikke lov å være pessimist i jula. I jula skal man være glad. Fisj!

Gillyweed and Hungarian Horntails

På fredag gikk vi og så den siste Harry Potter - filmen; Harry Potter and the Goblet of Fire - fantastisk bra!!

Det morsomme med Harry Potter er at både filmer og bøker - på noe samme måte som Roald Dahls mesterverker - passer like godt for både store og små. Mens Fraglene og Jul i Skomakergata gjør meg mere trist enn frydefull (fordi man har klart å vokse fra Vips og Tøflus), er Harry Potter både spennende og full av eventyr-detaljer og god stemning.
Én ting må likevel sies; all ære til den norske oversetteren som har fått norske barn til å elske Hogwarts og the Weasleys, men for de litt eldre blir det helt meningsløst å lese norsk tekst/norske bøker. Her er det nemlig mye som blir lost in translation - eller idiotisk in translation om man vil. Det geniale i navngivingen til karakterene, de magiske formularer osv. blir helt borte!

Gleder meg til fortsettelsen av både film og bøker - skulle nesten ønske jeg var 12 år igjen, for da vet jeg at jeg hadde vært Potter-fan på min hals! *sukk*

Grønt gress

Etter lengre tids skrivetørke på grunn av mye action i dagliglivet er det på tide å komme med en aldri så liten betraktning. Jeg har nå vært trainee en måneds tid, og siden jeg er en liten bjørn med liten forstand har jeg nedprioritert alt som innebærer pc-skriving og lignende jobbrelatert virksomhet på fritiden. Det er viktig å få slappet av!

Det som igjen får fingrene til å daske lett over tastaturet er litt refleksjon i kjølvannet av siste Nye Troms-forsendelse fra min kjære mor.

For de uinnvidde; Nye Troms er lokalavisa for indre troms. Den går i trykken tre ganger i uka og inneholder alt fra rubrikkannonser om salg av rundballer til bilderevy fra bardumartnan'.

Mens jeg gikk gjennom siste måneds aviser og humret lett til ukas "kriminalhistorie" (Mor til 17-åring har anmeldt politimann for tjenesteforsømmelse pga at politibilen angivelig "blendet" gutten med langlysene slik at han kjørte av veien. - Et eller annet sier meg at vedkommende kanskje ble mer skremt av det faktum at politibilen ville stoppe ham enn at han fikk lys i øynene...ja,ja) slo det meg at jeg aldri leste Nye Troms da jeg bodde i hjemme i bardu.

Generelt er jeg nå utrolig positivt innstilt til denne bygda jeg i mine yngre dager skulle ønske ble erklært unfit for human residency. Jeg har vært på kommmunens hjemmesider flere ganger, lest barduposten, merker meg været for de kommende dagene i området...og så videre, og så videre.
På tross av denne ektefølte "hjemlengselen" tilskriver jeg mange av disse merkelige syslene til en viss glorifisering av barndomsbygda. Det blir litt det samme som at man tror barnehagen var en eneste lang ferie i lekekassa - barnehagen er en full arbeidsdag for et liten person! Helt sant:-)

Sagt med andre, og vel utslitte ord; gresset er alltid grønnere på den andre siden av gjerdet. Må prøve å nyte storbyens sus (og butikkhyllenes dus) i morgen på en aldri så liten urban lørdags-shopping!