Nattens mulm og mørke

Da satt jeg her i sofa'n med dyna godt opp under nesen en sen fredagskveld, og stor frykt for at helga bare skal suse forbi uten at man merker den...

Jeg er et utpreget B-menneske, og ja, jeg har stor tro på en inndeling av menneskeheten basert på døgnrytme.
Innrømmer gjerne at det å stå opp kl.7 hver dag for meg lett kan bli en prøvelse, og at my finest hour egentlig er nærmere midnatt enn lunsjtid. Sommer som vinter er det bare bitre toner som høres fra vekkerklokka, og kampen om å motstå snooze-knappen burde omtrent kvalifisere til kongens fortjenestemedalje.

For å toppe denne sjarmerende fremstillingen av meg selv, kan det jo samtidig nevnes at jeg er allergisk mot A-mennesker i tiden fra jeg står opp og til jeg har ristet av meg varulvblikket.
Når lengselen etter å få legge hodet på puta river som verst fins det ingenting verre enn en person som pludrer om hvilken fantastisk morgen det er, hvilke fugler som sitter ute på tunet, morgenstundens viderverdigheter, eller lignende!

Dette med å tviholde på "kvelden før" er likevel ikke bare et utslag av å være B-menneske. Det er vel snarere et aldri så lite utslag av ren pessimisme... Istedet for moderat å glede seg til neste dag, så fryktes den fordi det betyr at helga nesten er over... Ikke bra, ikke bra.. Note to self; innstilling må endres.

Uansett, kvelden og natten er og blir kremen av døgnets timer. Ypperlig til alt fra lesing, blogging, tv, til litt mere aktivt tidsfordriv i form av ommøblering o.l.

Helt i tråd med rutinen har jeg enda en lang kveld/natt foran meg med rykende ferske episoder av Lost, Veronica Mars, Supernatural og Alias....juhu...

God helg!

Navnet skjemmer ingen..eller..?

Siden navneloven ble endret for en stund siden har avisene med jevne mellomrom hatt oppslag med personer som har foretatt dratiske navneendringer eller lagt til et mellomnavn av den mer pussige sorten.

Siste tilskudd på stammen var mellomnavnet "Vegeleser" (som i VG-leser...), men ingen kan vel heller ha unngått å få med seg at Espen Thoresen i et års tid har hett Espen Thoresen Hværsaagod.

I tillegg til å måtte være rimelig upraktisk ved nye bekjentskaper (hvis du ikke insisterer på å fremstå som en idiot) er underholdningsverdien av en slik navne-endring etter min mening ganske lav. Faktisk blir jeg litt irritert over å ha hengt meg såpass mye opp i fenomenet at jeg skriver en egen blog entry om det...

Grunnen til at denne utnyttelsen av navneloven irriterer meg, er kanskje at det påfølgende mediesirkuset ikke dreier seg om det som etter min mening er det viktigste spørsmålet ved en slik regulering; Bør man få kalle barna sine akkurat hva man vil?

Alle hadde en eller annen stakkar i klassen, eller parallellklassen, som led seg sakte igjennom 12 års grunnskole med mer eller mindre festlige kallenavn.. På den annen side; det som var rart i Oslo kunne jo være hverdagslig på Loppa. Linjen er også egentlig ganske hårfin mellom det eksotiske og det horrible.

Jeg heller vel kanskje til at det er umulig å fastlegge en norm for hva som er akseptabel omsorg for ve og vel i denne sammenhengen, men en fri navnelov burde jo uansett ikke få foreldre til å gni seg lystent i hendene.

Når dette er sagt, er det umulig å komme fra at navn kan være god ganske underholdning...
Selv er jeg fornøyd med å ha kommet ganske greit unna - potensialet for kreativ navngivning var jo absolutt til stede siden mamma er finsk
Navn fungerer ofte best i sitt opprinnelsesland, selv om man unntaksvis kan være heldig! "Odd" eller "Randi" er jo f.eks. ikke spesielt egnet for en presentasjon på engelsk. (Randy = adj. kåt(!), skrålende, høymælt, lysten)

Etter min mening er navn absolutt morsomst når de er opprinnelige, personlighetsbeskrivende og viktigst av alt; tilhører noen du ikke kjenner og som dermed ikke blir lei seg ved at du ler litt av de. Fiktive dobbeltnavn er den absolutt favoritten, men av frykt for at navnene faktisk tilhører noen stakkars sjeler, tør jeg ikke å legge de ut her...

Det skal imidlertid være sagt at navn som kan oppfattes som rare i utgangspunktet kan være utrolig fine på det riktige mennesket - eller det riktige plysjdyret for den saks skyld Dette er jo min gamle, litt loslitte kosebjørn Nalle et utmerket eksempel på.

God natt!

De første bildene!

Da har de første bildene blitt lagt ut på galleriet mitt -->"Mine bilder"! Innflyttingsfesten/vorspielet i snikkarboden fikk æren av å være førstemann ut

Har også lagt til et "Diverse"-album som jeg kommer til å fylle opp med litt av hvert av gammelt og nytt. Foreløpig inneholder det bare et bilde av Thea med alle fadderene på dåpsdagen. Søt ja!

Ny hjemmeside!

I sommer debuterte jeg som bloggskriver med et ganske fargerikt og litt rotete MSN Space .
Etterhvert har jeg skjønt at skal man skrive blogg, så må det gjøres ordentlig - og det gjøres ikke i et "space", men på en hjemmeside med et eget domene.
Det er jo fritt å kjøre rundt i en perlemorsfarget Opel Manta m/plysjterninger i vinduet også, men det er jo som kjent på kjøretøyet at godtfolk skal kjennes.

Jeg er svært fornøyd med blog- makeover'n.
Har en kjempesnill kjæreste som har laget hele siden for meg, med stor overbærenhet overfor mine ønsker og ideer.

På tross av forvandlingen er hensikten min med skrivingen og også skepsisen min til blogging stort sett uforandret fra oppstarten i sommer.
I mitt neste blogg-innlegg kommer jeg derfor sannsynligvis ikke til å klare å motstå fristelsen til å skrive litt om min oppfatning av den typiske bloggskriver, og til å formidle litt prestasjonsangst... Vi får se.

Håper med tiden å få til et fotoalbum og litt annet småtteri. Foreløpig koser jeg meg nok med å kunne endre farger...oppsett...smileys..m.m
- små barn, små gleder.

Neglebiting og beslutningsvegring.

Dagens lunsj bestod av en porsjon negler og litt kaffe.

Jeg trenger ingen psykolog for å skjønne at neglebitingen og diverse andre bi-lidelser (f.eks. riving i håret, flakkende blikk, intens shoppinglyst og stor interesse for alle ikke-juridiske tema) stammer fra frustrasjon over masteroppgaven.
For å gjøre en lang og litt kjedelig historie svært kort, så sliter jeg med oppgaven min. Mulig det skal føles sånn på dette stadiet av skrivefasen - hva vet jeg - men, det føles i hvertfall ikke bra.

I all denne frustrasjonen ser jeg en tendens som jeg dessverre tror går igjen i mine problemer litt for ofte - nemlig beslutningsvegring.

Beslutningsvegring er en lillesøster av usikkerheten, men også en tante til den mer sjarmerende vimsinga. Kjernen i beslutningsvegringen er spørsmålene; "Enn hvis?" og "Hva når?"

Dette kan umiddelbart virke som uskyldig tankespinn, og beslutningsvegring har derfor en høy sort enke-faktor.
For de som ikke har sett dokumentarer på Discovery og blitt paranoid på samme måte som meg (herunder innført obligatorisk risting av sengetøy,sko og sandaler og kikking under dolokk på ferieturer); en sort enke er en svart, tynnbent liten sak av en eddekopp som ser forholdsvis snill og ufarlig ut.
Vel, skinnet kan bedra.

Beslutningsvegring er ikke bare svært irriterende for andre (les: samboer og gode venner ), men ganske handlingslammende for den som er rammet. Jo mer man tenker, jo flere handlingsalternativ, jo dårligere tid og jo verre beslutningsvegring.

Blant løsnegler, emigrasjon til land uten rettssystem, sammenbrudd og alle de andre fristende alternativene mine for løsning på masteroppgaveproblematikken, håper jeg fortsatt å finne "veien å gå". Og så lenge der fins liv...